Joda, det stemmer. Satellittfrue har de siste seks månedene sittet tredve dager i karantene og kjent på følelsen av å være en symptomfri pestbefengt. Det minner meg om bibelhistorien hvor de spedalske ble forvist ut av byene og ropte; “uren”, “uren”, til alle som kom for nært eller gikk forbi. For det er sånn det føles når du sitter der og venter på at dagene skal gå, samtidig som du hele tiden passer på håndhygiene og maskebruk om noen ringer på døra. Sånn har det vært denne gangen også, selv etter å ha testet meg to ganger hvor begge prøvene var korona negative. Jeg føler meg pestbefengt helt til de magiske ti dagene er over. For sykdommen kan jo bryte ut den siste dagen, skal man tro helsemyndighetene.

Jeg er ikke redd. Det er mer den følelsen karantenetiden gir meg. Jeg og min mann bor i et land med store koronautbrudd og mange døde, men vi bor på grønn sone. På vårt postnummer er det 22 000 innbyggere og få tilfeller av korona. Likevel vet jeg at viruset er i nærheten og rundt oss. I høst har vi ikke isolert oss, men vi har kjørt regime ved å holde avstand, brukt maske i offentlig rom, vasket og desinfisert hender, brukt spritservietter på bord og berøringspunkter på restauranter og på reise. Dette har holdt oss friske til nå og skal holde oss friske fremover.

Så sitter vi altså hjemme i Tromsø, med alt for mye tid og prøver å finne noe fornuftig å gjøre. Denne gangen er vi to og det hjelper. Vi har gått turer, tatt bilder av mørketidslys, ringt familie og venner og sunget til barnebarnet på facetime. Det er tross alt godt å være tilbake i Tromsø, i den friske vinterluften.

Det er et rart år vi legger bak oss. Verden stengte ned syv måneder etter at vi flyttet til Texas, noe som førte til usikkerhet og bekymringer. Det ble vanskelig å komme seg til Norge og enda vanskeligere å komme seg tilbake til USA. I begynnelsen av oktober var jeg i ferd med å gi opp USA-prosjektet vårt, men så dukket det opp hjelp fra uventet hold. I løpet av 14 dager fikk jeg orden på visumet mitt og kunne returnere til min mann i Texas. Nå ser jeg frem til at vaksinen kommer. Da blir verden forhåpentligvis enklere for oss alle og sosiale sammenkomster tryggere.

Nå gjenstår det bare å takke dere alle som har fulgt oss på vårt eventyr i 2020. Må det nye året gi oss kontroll på koronaen og tillate at familie og venner igjen kan samles på godt gammeldags vis.

Fortsatt god og fredfull jul til dere alle og et riktig godt og helsebringende nytt år!