Det ble en hektisk hjemreise. Vi skulle reise med Lufthansa fra Dallas-Fort Worth flyplass til Frankfurt og derfra direkte til Tromsø. I Frankfurt ville vi ha 1 time og 10 minutter på å komme oss gjennom passkontroll og finne gaten. Vanligvis holder dette akkurat, men når vi var en time for sent ut fra Dallas-Fort Worth skjønte vi at tidsskjema antakeligvis ville sprekke.

Da flyet stanset var det kun 20 minutter igjen til gaten stengte. Vi prøvde å bane oss vei for å komme raskt ut og måtte både forklare og unnskylde. Det var flere som oss og mange la på løp allerede inne i flyet. I fullt firsprang gjennom første korridor ble vi oppmerksom på en mann som holdt opp et skilt hvor det stod “Tromsø”. Min mann stoppet og spurte hva dette gjaldt. Han fikk til svar at de ventet på to passasjerer som skulle til Tromsø og at disse skulle følge ham ut i en bil. Vel, vi viste frem billettene våre, tok snarveien ned til en ventende bil og ble kjørt rett til passkontrollen. Der gikk det slag i slag og tilbake i bilen ble vi fraktet frem til flyet som skulle ta oss til Tromsø. Hvilken lettelse. Nå visste vi at vi ville komme hjem til avtalt tid. Resten av reisen gikk supert, selv om koffertene ble igjen i Frankfurt. Akkurat det har vi blitt vant til, så vi har det mest nødvendige med oss i håndbagasjen. Koffertene dukket opp etter et par dager.

Vi hadde prøvd å melde flytting tilbake til Norge før vi forlot Texas, men dette var ikke mulig. Vi måtte aller først bestille time hos Skatteetaten i Tromsø og møte opp der for å legitimere oss. Vi måtte i tillegg fylle ut et skjema hvor de spurte hvorfor vi ville flytte hjem. Dette var jo en helt ny opplevelse for oss og vi fleipet med at Norge kanskje ikke ønsket å ta oss tilbake.

Vi møtte opp på Skatteetaten til avtalt tid med nødvendige skjema og dokumentasjon. For å være ærlig så var vi litt spente på hva som ville møte oss. Vi har jo aldri tidligere stått i kø med innvandrere og asylsøkere for å søke opphold i Norge, men nå måtte vi gjennom dette.

Mannen i skranken var svært hyggelig og gikk gjennom nødvendige prosedyrer. Han spurte om vi var enige om at vi fortsatt var ektepar, om vi eide huset sammen og om vi skulle bo i huset fremover. Etter å ha bekreftet alt dette brukte han 10 minutter på saken vår, ga oss opplysninger om veien videre og at saksbehandlingstiden totalt ville være på to til seks uker. Deretter ønsket han oss velkommen hjem.

To dager senere fikk vi e-post fra Skatteetaten. Søknaden var ferdig behandlet og svaret forelå. Dette må ha vært tidenes kjappeste saksbehandling av en offentlig instans i Norge. Vi er svært fornøyde med resultatet. Vi er nå erklært bosatt i Norge og er igjen medlem av folketrygden. Hvilken lykke!

God helg til dere alle! For oss blir den riktig så god.