Jeg liker å gå på kirkegårder. Det er som regel fredelig og rolig der, med en egen stemning. Ved å lese på gravstøttene er det mye historie å finne, blant annet hva folk jobbet med på den tiden de levde, om sykdom og barnedødelighet. I New Orleans er det omlag 15 kirkegårder og disse står på lista over severdigheter en må få med seg. Samtidig blir man advart. Mange kriminelle holder til på kirkegårdene, og turister blir anbefalt å kun besøke den eldste og mest berømte, St. Louis nr. 1, på dagtid og i organiserte grupper.

St. Louis nr. 1 åpnet i 1789 og ble designet for å gravlegge de døde over jorden. Det fortelles at årsaken til dette var at New Orleans, som ligger under havnivå, fikk utfordringer med å gravlegge sine døde under jorden. Vannet begynte å piple fram i gravene allerede ved to fot og kistene skulle ned til seks fot. De klarte å grave dypt nok, men på grunn av luft i kistene og alt vannet rundt, begynte de å stige til overflaten. Som løsning på problemet prøvde de å bore de hull i kistene og fylte dem med sand og stein. Dette fungerte en stund, men også disse kom opp igjen. På grunn av de sanitære utfordringene dette skapte, besluttet de å gravlegge sine døde over jorden. På 1700-tallet var ikke dette en fremmed tanke. New Orleans var på den tiden under både fransk og spansk herredømme og denne gravskikken var vanlig i begge disse landene.

Gravstedene ble utformet som små hus hvor kistene ble lagt. Husene står plassert langs gater med gatenavn og skilting, derav navnet “De dødes by”. I fronten på husene er det plaketter med navnet på de som er gravlagt der. Utenfor pyntes det med blomster og flere steder er det satt opp benker hvor en kan sette seg.

På grunn av det varme, subtropiske klimaet i New Orleans blir gravene oppvarmet, nesten som i en ovn, og levningene blir sakte kremert. Etter ett år er det kun beinrester igjen, og graven kan gjenbrukes til familiemedlemmer eller nye familier. Slik sparer de plass på kirkegårdene.

Det mest berømte gravstedet på St. Louis nr. 1, er graven til Voodoo-dronningen Marie Laveau (f. 1801, d. 1881). I tillegg til å lede åndelige seremonier, kunne hun helbrede, gi beskyttelse mot onde krefter og hun ble brukt som rådgiver i livets små og store spørsmål. I dag blir gravstedet flittig besøkt av hennes tilhengere.

I dag er ikke vann i jorden et stort problem i New Orleans. Store sumpområder rundt byen har blitt drenert og tørket opp, men de holder likevel på gravskikken som ble etablert på slutten av 1700-tallet.

Da jeg ikke fikk tatt bilder av Marie Laveaus grav selv, har jeg fått låne noen bilder av vår gode venn, Ole. Tusen takk, Ole!

Riktig god helg!