Tromsø 23.08.19

Nå drar vi. Forlater alt. Hus, sønner, svigerdatter og et barnebarn på tur. Alle våre venner og hele vårt nettverk. Jeg har sagt opp en trygg og godt betalt jobb uten å ha en ny å gå til. Nervøsiteten over alt det fremmede og nye har meldt seg.

Følelsen jeg sitter med i dag er ikke den samme frihetsfølelsen som jeg hadde da jeg var 16 år og flyttet hjemmefra for å gå på skole. Da var det godt å forlate det jeg den gang anså som en overbeskyttende far og masete mor. Det var spennende å skulle se andre deler av Norge og bli kjent med nye ungdommer på egen alder.

Nå er det noe helt annet. I en alder av 50+ slipper vi alt for å følge drømmen. Hans om å jobbe sammen med “dream team”. Min om å jobbe som forfatter. Helt til nå har det vært spennende og logisk at vi skulle gjøre dette. Helt til nå. Tankene er annerledes i dag. Nå skjer det. Vi drar og levner alt.

Er vi riktig kloke? Hvor er fornuften i dette? Hvordan vil det gå med sønnene uten oss i byen? Hvem skal hjelpe dem ved behov? Hva med barnebarnet, blir vi kjent med han? Vil skype være en god nok løsning for å skape relasjon?

Nå kan det høres ut som om vi levner to 16 åringer igjen alene hjemme. Vi gjør ikke det. De er 27 og 29 år gamle. Logikken sier at dette kommer til å gå helt fint, både med dem og oss. Men i dag kjennes det ikke slik. I dag er jeg trist og nervøs. Trist over å forlate alt det kjente og kjære. Nervøs for hva som kommer til å møte oss i Texas og for alle de ubesvarte spørsmålene. Hva vil møte oss der? Hvordan blir hverdagen min? Vil det være lett å bli kjent med nye mennesker? Vil jeg finne veien til butikken på egenhånd? Vil jeg tørre å kjøre bil på de store veiene?

Jeg får ikke svar. Ikke enda. Det er boarding på SAS fra Tromsø til Gardermoen. Vi går ombord. Foran oss har vi en reise på 14 timer i fly.