Etter å ha reist i nærmere halvannet døgen med Dallas i sikte, endte jeg opp i Tromsø, en koffert og mange tusen kroner fattigere. Nei, det er rett og slett ikke til å tro.

Da jeg kom til gaten i Frankfurt ble det spurt etter et dokument som jeg burde fått fra den Amerikanske ambassaden i Norge. Dokumentet skulle gi meg adgang til å reise mellom Norge og USA i disse koronatider. Jeg hadde selvfølgelig ikke et slikt dokument og prøvde å si at ambassaden er stengt for tiden og at det er vanskelig å komme i kontakt med dem. Det hjalp ikke. Uten dokumentet kunne jeg ikke få gå ombord på flyet til Dallas. Dette var helt ny informasjon for meg. Jeg hadde fått e-post om at jeg måtte levere egenerklæring på helsetilstand, men ikke noe om et dokument fra ambassaden.

“Hva gjør jeg nå da?” spurte jeg. “Du må reise tilbake til Norge, det er der du kan få det rette dokumentet og siden det kan ta inntil syv dager, så nytter det ikke å dra inn til Frankfurt nå”.

Jeg hadde ingen valg. Det var bare å bestille returbilletter og komme seg til moderlandet så fort som mulig. Det var noen få ledige billetter igjen samme dag, men kun på business klasse, så dere skjønner at dette ble dyrt.

Etter at returen var bestilt, hadde min mann våknet fra nattesøvnen med dårlig beskjed. Han ringte American airlines og spurte hva dette var. Først fikk han vite at custom i Frankfurt hadde tolket reglene feil. Deretter mente de at det måtte være et koronasertifikat det handlet om, en dokumentasjon på at jeg har blitt testet og er frisk. Men her hjelper det ikke å tro. Jeg må vite hvilken dokumentasjon jeg mangler, slik at dette ikke gjentar seg neste gang jeg prøver å reise over.

Mens vi prøver å finne ut av dette, går tiden fra meg. Visumet mitt går ut i midten av september og jeg får ikke nytt stempel i passet før den Amerikanske ambassaden åpner opp igjen. I mellomtiden må jeg holde meg i Norge og det er ikke en ønsket situasjon. Jeg og min mann har vært på hver sin side av Atlanterhavet i over to måneder nå, og vi synes det er lenge nok. Vi så frem til å møtes igjen, men dette ser ut til å være utenfor vår kontroll.

For å gjøre en forferdelig dag komplett, så manglet jeg en koffert ved ankomst Gardermoen. Nå sitter jeg i Tromsø med en bag full av treningstøy og turutstyr. De andre klærne ligger i kofferten. Jeg slipper ihvertfall å gå naken.

Så, hvor ender denne historien? Det vet vi ikke enda. Kanskje må vi leve hver for oss til en vaksine foreligger, men det høres ikke spesielt hyggelig ut. Jeg håper vi finner en løsning mens vi enda har tid, men da må vi være sikker på hva det er jeg mangler. Oppdatering på historien kommer.

Håper dere hadde en bedre start på helgen enn jeg har hatt. Riktig god helg!