Det var før det. For lenge siden. Den gang jeg var liten og trodde at Snipp og Snapp (Chip and Dale) bodde i juletreet vårt og jeg tittet spent etter dem hver gang pappa tok inn treet. Den gang vi bare så ekorn da vi var på ferie på østlandet og sang Nøtteliten-sangen til dem. De var så søte med sin brunrøde pels og vakre, buskete hale.

Det var da. Saken helt annerledes nå, etter å ha opplevd aggressive, fresende og klorende gråekorn i Hydepark i London. Jeg har fått respekt for de små monsterne. Det vrimlet av dem. De var overalt. De dukket opp fra søppelboksene og visst du kom i nærheten freste de mot deg og spriket med klørne, klare til å angripe. Spensten i hoppet deres var så høy at jeg fryktet de ville kunne nå meg på 3 meters avstand og klore seg fast i ryggen min. Eller enda verre, bite seg fast i strupen min. De var alt annet enn søte.

Så her om dagen, da jeg var alene ved bassenget og skulle slikke sol et par timer, skjedde det jeg frykter aller mest. Jeg lå med øynene lukket og nøt varmen fra solen, den vi nå om vinteren bare får noen få timer av før den forsvinner bak bygningen. Jeg kjente at kroppen slappet av. Livet var herlig.

Mens jeg lå slik, fikk jeg en følelse av at noen så på meg. Jeg åpnet øynene og så meg rundt. Det var ingen mennesker i nærheten. Plutselig var det noe som fanget min oppmerksomhet nede på bakken, ved hjørnet av utegrillen. Der stod det og stirret på meg, bare halvannen meter unna. Et gråekorn, det styggeste og verste. Jeg stirret tilbake, men det firte ikke en tomme med blikket sitt. Det stirret meg rett inn i øynene, uten så mye som å blunke. Jeg begynte å vifte med armene og lagde lyder for å skremme det bort. Men nei, det lot seg ikke skremme. Mange tanker gikk gjennom hodet mitt. Hva vil det? Hvorfor stikker det ikke av? Skal det angripe? Jeg følte meg utrygg og reiste meg opp fra solsengen. I det jeg kom meg på beina, stakk ekornet av. Jeg kunne ikke se hvor det tok veien og prøvde å se etter det. Men det var borte. Ok, tenkte jeg og la meg ned igjen. Jeg lukket øynene på nytt, men jeg følte meg ikke trygg lengre. Jeg slo opp øynene og så rett opp i et tre. Der, mellom to greiner, satt det lille monsteret og stirret på meg. Jeg innbilte meg at det var klar til å angripe, men jeg vet ikke om det ville gjort det. Jeg tok ikke sjansen på å bli der for å få noen form for bekreftelse. Jeg pakket sammen og forlot bassengområdet.

Ekornet vant i første runde. Om det blir noen runde to gjenstår å se. Jeg håper ikke det har tenkt å terrorisere meg fremover, slik Snipp og Snapp (Chip and Dale) gjorde hver eneste jul med Pluto.

Jeg ønsker dere en riktig fin og fredfull julefeiring! Må ingen ekorn følge med juletrærne deres inn i huset. De gjør seg best i tegnefilm på TV.