Min mann fikk i oppdrag fra en av sjefene om å skaffe en boks med surströmming. Det var ikke så enkelt å få til, da butikkene ikke fører dette. Etter å ha spurt seg for, viste det seg at en privatperson hadde liggende en boks han kunne få.

Da boksen ankom, var det tydelig at at innholdet allerede var overmodent. Den hadde begynt å bule. Min mann var usikker på hvor mye boksen ville tåle og pakket den omhyggelig inn i plast før han fraktet den til sjefen på jobb. Da han skulle gi surströmmingen til sjefen, ville han ikke ta imot den. Han ønsket at min mann skulle oppbevare den på sitt kontor til den rette anledningen bød seg. Min mann la boksen i en av sine kontorskuffer. Der lå den helt frem til sist fredag.

Sjefen samlet alle de ansatte i bedriftens garasje til en happening. Det var disket opp med litt snack og noe å drikke. Min mann ble bedt om å hente boksen med surströmming. Nå bulet den mer enn noen sinne og han var glad for å få den ut fra kontoret sitt. Tilbake i garasjen spurte han sjefen om hvem som skulle få æren av å åpne den. “Det skal du,” var svaret.

Sjefen ga ham et forklede, beskyttelsesbriller og engangshansker. De ansatte hadde bange anselser og stilte seg opp i passe avstand. Noen gjemte seg bak hyllereoler, mens andre tok opp telefonene for å filme. Når alle var klare, satte min mann boksåpneren i boksen og klemte til. Lokket ble flerret opp og en fontene av stinkende surströmmingsaft stod i taket. I samme øyeblikk kom et vindkast fra den åpne garasjeporten og sendte hele fontenen over min mann. Han ble regelrett dusjet i surströmming. Stanken av rotten fisk var uutholdelig. Kollegaene trakk seg lengre unna. Noen gikk utenfor, mens min mann gikk bak en reol for å brekke seg.

Innholdet i boksen hadde nesten ikke fast substans. Til tross for dette valgte to hardhauser å smake på det som engang hadde vært fisk. Den ene mente det smakte bedre enn det luktet, mens den andre mente det smakte død katt.

Hjemme mottok jeg en tekstmelding: “Jeg tror ikke du vil ha meg hjem i dag. Vi må brenne klærne og rake av meg håret.” Jeg hadde en anelse om hva som hadde skjedd.

I det han kom inn døra, vrengte han av seg alt av klær og gikk rett i dusjen. Jeg putta klærne i vaskemaskinen med ekstra såpe og en god slump eddik. Skoene fikk en runde med eddik og ble satt ut på verandaen.

Etter å ha vasket håret flere ganger sa han noe panisk at her var det bare å barbere bort alt, for shampooen hadde ikke gjort jobben. Jeg ba ham avvente til jeg hadde tatt en sjekk. Jeg snuste i håret hans og kunne forsikre at lukta var borte. Problemet var at han kjente stanken fortsatt. Den hadde satt seg fast i neseborene hans og han mente hele leiligheten var infisert. Han sendte meg rundt som en sporhund for å kjenne om det hang igjen lukt noe sted. Jeg så humoren og galskapen i dette og klarte ikke la være å le. Jeg snuste på de nyvaskede klærne og i bilen. Jeg kunne forsikre ham om at lukta var borte, men han var ikke sikker på at han kunne tro på meg.

Tilbake på jobb gjorde de sitt ytterste for å vaske ned garasjen. Det var mye arbeid, men de syntes det var verdt moroa. De takket min mann for å ha vært sporty og stilte opp på dette.

I løpet av helga ble lukta som hadde satt seg fast i neseborene hans borte. Han har lært og kommer aldri til å leke med surströmming igjen. Jeg har ledd mye av historien og fikk noe å fortelle dere.

En god og liljekonvallduftende helg ønskes dere alle!