Nå kan jeg juble og feire og la det gnagsåret som har gnagd meg siden vi kom til Texas få lov til å gro. Jeg har fullført og bestått. Nå har jeg lov til å kjøre bil i Texas og jeg kan endelig få ro over livet mitt igjen.

For det har kostet å gjennomføre dette. Ikke i kroner og øre. Nei, det har kostet meg nattesøvn, nervøsitet, tid og hjernekapasitet. Jeg har fryktet at jeg skulle være den idioten som ikke klarte det. For de sier nettopp det her, at enhver idiot får førerkort i Texas. I tunge stunder har jeg lurt på hvorfor gamle kjærringer som meg finner på å gjøre det jeg har gjort, å sette meg i en situasjon der jeg må lære å fungere i et nytt og annerledes samfunn. Og ikke minst lære å håndtere trafikken i et område hvor det bor over syv millioner mennesker og hvor det kan virke som om alle er på farten samtidig. Klart det er spennende, men i perioder har det vært så i overkant spennende at jeg har lengtet etter den velkjente komfortsonen.

Våre norske førerkort var gyldig i tre måneder etter ankomst. For å kunne kjøre lovlig etter det, måtte vi gjennomføre teoriprøve og oppkjøring. Da var det bare en ting å gjøre, brette opp armene og øve. Til og begynne med kjørte jeg bare på de små og rolige veiene, hvor det er mindre trafikk og lavere fartsgrenser. Etterhvert har jeg dristet meg inn på motorveiene og kjenner nå at det er overkommelig, så lenge jeg holder meg unna de veiene med syv felt. Jeg ble lurt inn der sist helg og måtte krysse alle feltene fra høyre til venstre for å komme på rett avkjørsel. Da ble jeg skikkelig stressa. Men, for å være helt ærlig, så synes jeg ikke trafikken er like fæl nå som da vi kom hit. Det er utrolig hva en kan venne seg til.

Jeg startet denne bloggen for å fortelle hvordan det er å flytte til et annet kontinent i en alder av 50+. Nå får dere min ærlige og oppriktige mening. Det er vanvittig gøy og vanvittig nervepirrende. Jeg tror alderen spiller en rolle, for jeg var ikke like nervøs da jeg som 18-åring tok førerprøven i Hønefoss. Jeg kjenner at jeg lever, for å si det sånn, og om du spør om jeg ville gjort det igjen, så er svaret JA.

Hurra, jeg har gjennomført og klart det!