Vi satte oss i bilen og kjørte i retning sør-vest for Dallas. Vi hadde ikke kjørt lenge før terrenget endret seg. I motsetning til alt det flate som omgir oss til daglig, kom vi inn i et terreng med grønne åser og skog. I det fjerne kunne vi se to fjell. De var kanskje på størrelse med fjellene i Jakobselvdalen i øst-Finnmark. Ikke veldig høye, men så absolutt fjell. Etter en times kjøring kom vi til den lille byen Granbury.

Byen ble grunnlagt i 1866 og ligger vakkert til ved Lake Granbury. Folketallet er stadig økende og er i dag på ca. 11 000 innbyggere. I det vi krysset innsjøen kunne vi ikke unngå å legge merke til de store palassene av noen hus som lå helt ned mot vannkanten. Alle hadde små brygger hvor det var tillrettealgt for båtbruk, vannaktiviteter og bading.

Denne dagen var det mye aktivitet ved innsjøen. Brunt og grumsete vann hindret ikke innbyggerne fra å avkjøle seg. Små barn lekte og plasket mens voksne svømte rundt. Vi som er vant med hvite strender og klart, blått hav, ble stående på avstand og undres. Jeg lar meg ikke friste av gjørmete vann, men ettersom dette er det eneste de har, så tar de vel til takke med det. Jeg spurte noen om nettopp det, hvorfor de bader i gjørmete vann. Jeg fikk til svar at det er dette folk gjør på varme dager i denne delen av Texas. De oppsøker innsjøene og bader, selv om bunnen er leirete og vannet grumsete.

Da vi kom inn i sentrum av byen, fant vi gamle koselige bygninger fra 1800-tallet som inneholdt butikker, barer og restauranter. Et gammelt fengsel bygd i 1885 var i bruk helt frem til 1978. I dag er det blitt et museum som kan besøkes. Om du ønsker kan du se den cella som var forbeholdt kvinner og sinnsyke. Jeg er noe usikker på om du måtte være en sinnsyk kvinne for å bli tildelt den, eller om det holdt at du var en av delene.

På gravlunden i Granbury finnes et monument og minnested over Davy Crockett`s enke. Hun flyttet til byen etter at hennes mann ble henrettet etter slaget ved Alamo i 1836. Fordi Davy Crockett er en av de største folkeheltene i USA, har man gjort ære på enka etter ham.

Midt i byen fant vi Granburys egen konsertscene. Inngangspartiet var vakkert dekorert med sjakkruter og godt synlig. På oppslagstavlene kunne vi lese om konserter som ville komme så snart samfunnet åpner opp.

Operahuset ble bygd i 1886 og huser Granbury Theatre Company. Dette teateret produserer 8-10 forestillinger i året, og spiller for fulle hus.

Til slutt gikk vi en runde rundt det historiske tinghuset, som var et av de første bygningene i Texas som ble anerkjent som historisk severdighet.

Vi synes det er spennende å dra på utflukt til nye byer. Ikke alt er stort i USA, slik vi ofte sier i Norge. Jeg synes de små byene vi har besøkt så langt er mer sjarmerende enn de store metropolene. Nå kommer en ny helg og nye muligheter for å dra på oppdagelsestur. Det blir til flere historier.

Riktig god helg!