I forrige uke fikk jeg innvilget visum til USA som spouse i tre nye år, det vil si at jeg har oppholdstillatelse i landet og ikke arbeidstillatelse. Denne uka var jeg tilbake i Tromsø for å vente på at passet mitt med visum skulle komme i posten. I dag fikk jeg det. Det oppleves som en ny seier i denne saken som har gitt oss så mye hodebry. I tillegg har jeg fått et dokument som gir meg tillatelse til å reise inn til USA til tross for koronapandemien. Sistnevnte dokument er gyldig frem til 6. november og innen den tid må jeg være på plasss i Texas. I mellomtiden benytter jeg tiden godt i Tromsø med å ferdigstille prosjekter jeg har satt i gang, og å tilbringe tid sammen med familie og venner.

Her om dagen fikk jeg invitasjon til å være med på tur til Fjellstua (Fjellheisen) i Tromsdalen, via Sherpatrappa. Det var et nydelig høstvær og jeg var ikke tung å be. Jeg har lenge hatt lyst til å gå den turen, men har ikke fått gjort det tidligere.

Når jeg skal være med på turer jeg ikke har gått før og som innebærer mange høydemeter, gruer jeg meg litt i forkant. Tenk om jeg ikke klarer å holde følge med turkameraten? Hva om det er så bratt at jeg må snu halvveis? Hva om jeg får lavt blodsukker og blir sur? (Det sies at det har skjedd før…). Jeg hadde en tur i Finnmark denne sommeren friskt i minne. Da ble jeg så sliten at jeg måtte legge meg i den søkkvåte fjellsiden, og husker at jeg tenkte jeg kunne ligge der til neste dag. Turfølget mitt måtte tålmodig vente til jeg var klar for å gå videre. Joda, jeg ba dem bare forlate meg og sa de kunne vente på meg ved bilen. Men selvfølgelig gjorde de ikke det. Man går ikke fra en turvenn, uansett hvor dårlig formen på vedkommende er. Sherpatrappa er mye brattere enn turen jeg hadde i Finnmark, så jeg var spent på hvordan det ville gå. Med mat og drikke i sekken, gikk vi i gang.

Trappa er bygd av Sherpaer fra Nepal og består av 1203 trinn i bratt terreng. Steinene de har brukt er hentet i Skibotn og fløyet opp i fjellsiden med helikopter. Den første delen av trappa går gjennom bjørkeskog. I det vi passerte tregrensa fikk vi spektakulær utsikt over Tromsø.

Underveis var det laget små rasteplasser med benker hvor vi kunne sette oss for å få igjen pusten og samtidig nyte den vakre utsikten.

Da vi kom til trinn nummer 1203 var vi nesten oppe ved Fjellstua. Vi fortsatte helt opp og fant oss et bord hvor vi spiste nistematen i solskinnet. Etterpå gikk vi bort til Storsteinen for å ta utsiktsbilder over Tromsø.

Da vi var ferdig med bildeseansen, startet nedturen. I trappa møtte vi mennesker i alle aldre, også skoleelever, som var på tur opp. Alle hilste og noen slo av en prat. Ekstra hyggelig var det da jeg møtte på en tidligere kollega.

Turen gikk over all forventning. Jeg hadde regnet med å få kraftig gangsperre i ettertid, men den kom aldri. Det betyr jo bare at formen min nå er atskillig bedre enn da jeg kom rett fra Texas, hvor jeg i lengre tid hadde sittet inne på grunn av koronasmitten rundt oss. Oppholdet i Norge har i så måte gjort meg godt.

Nå nærmer det seg fire måneder siden jeg så min mann sist og vi har virkelig fått kjenne på savnet. Dersom alt går etter planen, møtes vi igjen neste helg.

God helg til dere alle!