Historiens aller første kvinnefrigjøringsdag ble markert i USA i 1909 i New York City, hvor 15000 kvinner protesterte mot lange arbeidsdager, lav lønn og manglende rettigheter til å stemme. Mange land rundt om i verden fulgte etter, og fordi Russland startet trenden med å markere dagen den 8. mars, har dette vært datoen siden 1911 (goodhousekeeping.com).

Tema for den Internasjonale Kvinnedagen i 2020 er “Each for Equal”, og innebærer kollektiv individualisme, hvor hvert individ er del av en helhet i en likestilt verden.

Nå som jeg bor i USA, det landet som startet den Internasjonale Kvinnedagen, tenkte jeg å følge med på hvordan dagen skulle markeres her. Jeg regnet med det ville bli stort og søkte på google for å finne ut hvilke arrangementer jeg hadde å velge mellom. Jeg kunne i hvert fall tenke meg å se en parade og hvilke paroler de hadde.

Jeg brukte mye tid på å google, men kunne ikke finne noen arrangementer i nærheten av Dallas. Jeg fant noen konferanser i andre delstater med tema “likeverd”, men ikke på denne datoen. Den 8. mars var vi i Austin, hovedstaden i Texas, og jeg tenkte at her måtte det vel være noen synlige arrangementer i gatene. Men nei, ingenting.

Det var da jeg bestemte meg for å ta dette opp med vennegjengen vår her i leilighetskomplekset. Gjengen består av 14 personer i alderen 54 – 79 år og vi hadde avtalt å møtes til felles middag 12. mars. Under middagen tok jeg ordet og spurte om noen der visste hva man markerer rundt om i verden den 8. mars. Svaret overrasket meg. Det var kun en av mennene som hadde kunnskap om dette. De andre hadde aldri hørt om den Internasjonale Kvinnedagen før. Jeg fortalte dem om at det hele hadde startet i USA, og spurte om de hadde en formening om hvorfor det hadde blitt slik at så få var opptatt av dette i dag.

Det ble sagt at Texas er en konservativ stat, der kvinner og menn har sine roller som de forholder seg til og har slått seg til ro med. En av damene mente at kvinnene antakeligvis har vært så opptatt av å ivareta rollene de var tildelt på kjøkkenet og i hjemmet, at de ikke har hatt tid til å følge med på hva som skjer på kvinnefronten ute i verden. En annen sa med glimt i øyet at man kanskje ikke var så glad i slike dager i USA, mens en tredje trodde det var større aktivitet rundt dette i andre delstater.

De lurte på hvordan dagen ble markert og hvilke tema som hadde vært oppe. Jeg fortalte hvordan markeringene foregår og at det fortsatt kjempes for likelønn og retten til selvbestemt abort. De var veldig klar over at kvinner i USA tjener 80 cent for hver dollar menn på samme nivå tjener. De var ikke fornøyd med dette, men hadde kanskje ikke tenkt over at dette var noe å kjempe for.

For å være helt ærlig så synes jeg det er overraskende at det er så lite engasjement rundt den Internasjonale Kvinnedagen i Texas. Jeg vet at det er en lang vei å gå rundt omkring i verden når det kommer til likeverd innenfor områder som kvinners utdanning og inntekt. I tillegg er det behov for større grad av forskning på kvinnehelse og selvbestemt abort. Jeg tror ikke kvinner i Texas er likegyldige, men mitt inntrykk er at de ikke tar tak i det i fellesskap. Dersom noen av mine lesere mener at mitt inntrykk er feil, så gi meg gjerne tilbakemelding i kommentarfeltet.