Nå har vi snart vært i Texas i 3 måneder. Dere har fått følge oss på reisen gjennom bloggen og jeg har prøvd å vise dere hva vi har opplevd av pluss og minus i løpet av denne tiden. Det har vært en intens tid med mye som skulle administreres. Nå er vi nesten i mål, det er bare de amerikanske førerkortene som gjenstår, tror vi. Mye har vært lite forutsigbart, så vi vet ikke om det dukker opp noe nytt før vi står der.

Min mann trives godt på jobben. Han gleder seg til hver dag han skal tilbringe med sine kollegaer og han trives med sin nye rolle. Han har allerede vært på flere jobbreiser hvor han har krysset Atlanteren. Han har kjent på jetlag og mener selv at han takler det bra.

Den som har fått størst endring i livet sitt er nok meg. Jeg sluttet i jobben for å være med hit og jeg får ikke arbeidstillatelse før vi har fått green card. Det kan ta 2-3 år. Omstillingen har vært stor og jeg har jobbet mye med meg selv både mentalt og strukturelt. Dagene skal fylles med meningsfylt innhold. Jeg sa til alle før vi dro at jeg skulle leve drømmen, men hvordan gjør man det? Det er ikke nok å være i drømmen. Drømmen må fylles med innhold for å kunne leves. Jeg visste hva jeg ønsket å fylle dagene med før jeg dro og jeg hadde en formening om at dette kunne bli utfordrende å få til når hverdagen ble en realitet.

I starten brukte jeg en del tid på å få bloggen opp å gå. Jeg hadde lovt alle jeg kjenner at jeg skulle blogge, så jeg var opptatt av å innfri dette. I tillegg hadde jeg med meg manuset til boka jeg holder på å skrive. Disse to aktivitetene skulle være mitt hovedinnhold i hverdagen i tillegg til trening og deltagelse på webinarer gjennom Forfatterskolen, hvor jeg er medlem.

Jeg har blogget, tatt bilder over alt hvor vi har vært, jeg har trent og fulgt webinar. Boka er i en redigeringsfase og det gjenstår mye arbeid. Jeg har ikke fått jobbet så mye med den som jeg hadde ønsket. Men jeg vet hvorfor. Jeg gjør andre koselige ting i stedefor, som for eksempel å ligge i sola når været tillater det, gå meg en tur eller å treffe min nye venninne. Nå har jeg derimot tatt grep i forhold til dette og setter av tid til å jobbe med boka hver dag. Jeg har funnet meg en plass i kontorlandskapet i leilighetskomplekset for å se andre mennesker og få miljøforandring.

Jeg har, som naturlig er, også hatt noen tunge stunder. Min tyngste stund var etter noen uker, hvor jeg hadde kjent trafikken på kroppen og var nervøs (les livredd) for å kjøre bil. Enkelte dager var jeg så redd at jeg tenkte at dette kommer jeg ikke til å mestre. Så slo en tanke ned i meg. Det gjør jo ikke noe om jeg ikke kjører bil. Jeg kan ta buss og metro dit jeg skal, selv om det tar litt tid og det er begrenset hvor jeg kan reise kollektivt. Dette så ut til å være en bra løsning helt til neste tanke dukket opp. Det var da det ble mørkt for meg. Uten amerikansk førerkort blir jeg fullstendig avhengig av min mann. Jeg vil aldri bli selvstendig og jeg vil ikke kunne ta meg jobb, for hvordan skal jeg komme meg til jobben? Jeg må nok bare reise hjem igjen.

Denne mørke skyggedalen varte ikke lenge. Jeg vet ikke hva som fikk meg opp av den, men det er mulig jeg fokuserte på andre oppgaver i hverdagen. I dag ser jeg annerledes på det. Jeg gir meg ikke. Jeg skal klare å ta lappen og jeg skal beherske bilkjøring selv om det er mye trafikk. Jeg holder på å lese på teorien nå og skal ta eksamen om kort tid. Deretter blir det oppkjøring.

For å oppsummere så vil jeg si at det går bra med oss. Livet her er lett å leve og det er mye å utforske. Det vil ikke bli kjedelig. Samtidig er vi klar over at det er opp til oss selv hvor mye vi gjør ut av dette.