Så åpnet Norge endelig opp igjen etter 562 lange dager med de strengeste restriksjoner siden 2. verdenskrig. Meteren var plutselig en saga blott og vi kan leke kyss, klapp og klem igjen. Gjenåpningen av landet ble feiret med at folk tok til gatene, lagde lange køer ved uteplassene, drakk alkohol utendørs (noe som er ulovlig i Norge) og lot seg friste til å starte slosskamper. Journalistene lagde overskrifter og spurte; “Hvor var du da Norge åpnet opp igjen?”

Ja, hvor var du, eller hvor var jeg lørdag 25. september klokken 16.00? Jeg var i hvertfall ikke ute på byen for å sloss. Jeg stod heller ikke i kø utenfor nattklubbene for å feire gjenåpningen med kyssing og klemming. Jeg var en tur innom barnebarnet i det magiske øyeblikket for gjenåpningen, og tilbragte kvelden alene hjemme i stillhet og ro. Jeg tok meg tid til å reflektere over atferden til menneskeheten og hvordan den har forårsaket smitte og død.

Det er ulike teorier om hvor og hvordan pandemien oppstod, men det er enighet om hvordan vi kan forhindre å gjøre hverandre syke. Når det kommer opp spørsmål om vi kan fortsette som før, så tenker jeg at vi ikke trenger det. Vi kan endre litt på måten vi hilser og er sammen på, slik at vi unngår å spre virus. Ved å slutte med håndhilsing og klemming utover den indre krets, har vi gjort mye.

Pandemien er ikke over selv om Norge har åpnet opp. Forhåpentligvis har menneskeheten lært noe under pandemien som fører til atferdsendring hos oss alle. Det er fint å være sammen, men vi trenger ikke gjøre det på en sånn måte at vi blir syke av det.

Med ønske om en god og helsebringende helg!