Første arbeidsdag etter ankomst stiller vi opp på det Amerikanske NAV-kontoret, Social Security Administration. Helgen har vi benyttet til å fylle ut skjema for å søke om et amerikansk Social Security Number. Dette nummeret vil åpne veien for oss videre. Vi har kledd oss pent og håper på god mottakelse.

Det er mange mennesker på venterommet denne dagen. Flere enn vanlig. Vi får beskjed om å fylle ut et ekstra skjema og går i gang med friskt mot. Alt ser greit ut helt til vi kommer til spørsmål om rase. Vi ser spørrende på hverandre. Rase? Er det greit å spørre om rase? Først blir vi spurt om vi er Hispanic eller Latino. Deretter får vi får syv valg, hvor vi tydeligvis går under kategorien hvit. Hvorfor i all verden spør de om rase? Dette skjønner vi ikke. Det må vel holde at vi er mennesker, uavhengig av språk og farge. Vi får finne ut av bakgrunnen for dette senere.

Etter to timers venting er det endelig vår tur. Jeg får beskjed om at jeg ikke kan få Social Security Number i og med at jeg ikke har arbeidstillatelse. Han vil få et tilsendt i løpet av de kommende to ukene. Tanker som melder seg er at jeg ikke kan åpne egen bankkonto, jeg kan ikke kjøre opp til amerikansk førerkort og jeg får ikke abonnement til mobiltelefonen i mitt eget navn. Jeg ser ut til å være fullstendig avhengig av “Mannen”. Dette er uvant. Motløsheten melder seg, men jeg later som ingen ting. Vi takker saksbehandleren for hjelpa og smiler i det vi går.

Vi prøver en annen løsning for meg og ringer et offentlig kontor for å få hjelp til å søke om et alternativt nummer. Han snakker med damen i andre enden. Når hun skjønner at han snakker på vegne av meg, ber hun bryskt om å få meg på tråden. Jeg tar telefonen og hun begynner å stille masse spørsmål som jeg ikke skjønner noe av. Jeg sier at jeg ikke forstår innholdet i spørsmålene og hun repeterer det samme om igjen og om igjen. Jeg kjenner fortvilelsen komme. Hva skal jeg svare? Dette går jo ikke. Hun skjønner at jeg strever og prøver å berolige meg og sier med sin mest silkemyke stemme; “Take your time, baby, take your time”. Så har jeg opplevd det også, å bli kalt for baby av en offentlig ansatt. Jeg føler meg bitte liten. Når hun viser til en webside skjønner jeg mer og vi får fullført samtalen. Etterpå sitter vi begge to igjen med et minimum av selvtillit, noe skjelvende og nedtrykt. Vi lurer på om vi tør å ta neste telefonsamtale.

Erfaringene vi gjør oss her er interessante. Vi vet at offentlig byråkrati i Norge ikke er enkelt for utlendinger som kommer dit heller. Mange har ikke engang et språk de kan kommunisere på, slik som vi har her. For oss som er født og oppvokst i Norge, går det meste av seg selv og vi tenker ikke over hvor vanskelig vårt byråkrati kan oppleves for andre. Vi får kjenne på frustrasjonene her og det har vi kanskje bare godt av.