Vi ble nødt til å oppsøke helsehjelp. Etter to uker med stadig forverring og netter uten søvn, sittende i senga med fire puter i ryggen, var det bare å krype til korset. Han trengte lege.

Alt skal prøves for første gang, særlig på en ny plass. Vi hadde ordnet oss fastlege, men var likevel spent på hvordan helsevesenet her fungerer. Vi liker å tro at Norge er best på det meste, men det er ikke nødvendigvis slik.

Han ringte på morgenen og fikk time samme dag. Deretter gikk det slag i slag. Klokken 10.10 stod de klar til å ta imot ham. Han fikk en ansiktsmaske og ble bedt om ikke å ta på noe. Legen var effektiv og gjorde sine undersøkelser. Deretter bar det først i røntgen og så til CT-scanning. En ansatt fulgte ham hele veien for å passe på at han fant rett undersøkelsesrom og at han ikke tok på noe. Klokken 12.00 var han ferdig scannet og fri til å forlate. Han ville få svar samme ettermiddag. Klokken 14.00 ble han oppringt. De hadde resultatene klare.

Det var ikke korona, kreft eller blodpropp, noen av Satellittfrues skrekkscenarier. Jeg var innstilt på å gi ham en av mine lunger dersom det ble nødvendig. Ikke for å krisemaksimere, men for å ha en løsning. Det hjelper alltid å ha en løsning. Han trengte ikke donor, men medisiner – massevis. Reseptene ble sendt med fax til apoteket og det var bare å hente ut. Du leste rett, de bruker fortsatt fax her og det fungerer greit.

Vi lot oss imponere over effektiviteten. Det tok under fire timer fra han kom inn til fastlegen til svarene forelå. Fastlegekontoret hadde utstyret de trengte for å gjøre nødvendige undersøkelser. Dermed sparte han et ledd mellom fastlege og sykehus. I Norge ville dette tatt atskillig lengre tid, alt etter hvor du bor i landet. I Tromsø ville han mest sannsynlig brukt store deler av dagen på sykehuset til å vente. Vente på å komme i røntgen og vente på CT-scanningen. Så ville svarene foreligge den ene eller den andre dagen. I Vadsø ville han antakelig ha fått noen medisiner å prøve ut i første omgang. Røntgen hadde han sansynligvis ikke fått med det første. Nærmeste sykehus er i Kirkenes, to timer unna med bil eller 10 minutter med fly. Men når ruteflyene ikke går og det er mangel på ambulansefly, hva gjør de da? Ikke vet jeg, men den effektiviteten vi opplevde her får vi ikke i Norge, så sant du ikke er bevisstløs.

Helseforsikringen vår er selvfølgelig i orden og noen lurer kanskje på om det var avgjørende for rask og effektiv behandling. Jeg har spurt litt rundt. Det finnes gratis helsehjelp på egne legekontor for de som ikke har forsikring og ikke kan betale. De får den samme gode hjelpen som alle andre, noe som er betryggende å vite. Helsevesenet i USA er dyrt i forhold til sammenlignbare land, og de bruker en større andel av brutto nasjonalprodukt til helse. For de som ønsker å lese mer om dette, finnes det en artikkel fra 2018 på følgende lenke: www.forskning.no/ny-helsetjenester-helsepolitikk/hvorfor-koster-helse-sa-mye-i-usa/281579

Så hvordan går det med ham? Han er på bedringens vei. Han sover om nettene og går på jobb om dagene, så det ser lovende ut. Om dere lurer, så har han tillatt meg å fortelle denne historien.

Hold dere friske! God helg!