Ja, jeg har angret mange ganger, spesielt når jeg har vært i Tromsø på sommeren. Jeg har tenkt at jeg aldri skulle ha solgt den. Jeg snakker selvfølgelig om motorsykkelen jeg fikk i 50-årsgave fra min mann og mine sønner. Jeg hadde trengt å ha den her for å komme meg rundt, men også for å glede meg over kjørerturer i nordnorsk sommervær og lyse sommerkvelder.

Planen var å kjøpe ny sykkel til meg i Texas. Den planen stod helt til vi ankom Dallas og jeg ble kjent med trafikkbildet der. Motorveier med inntil syv felt i hver kjøreretning, tett med trafikk, høy hastighet og bilister som smetter inn rett foran bilen din og nærmest sneier hjørnet i det de skifter felt uten å gi tegn. Farten og uforutsigbarheten på veiene fikk meg på andre tanker. Hver gang min mann brakte temaet på banen var svaret “nei”. Han har prøvd å overtale meg, men i denne saken når han ikke frem. Jeg synes det er skummelt nok å kjøre bil i Dallas-området og da er motorsykkel helt uaktuelt.

I den senere tid har jeg tatt opp angeren min flere ganger med min mann og kom til den konklusjonen at jeg var klar for å kjøpe en tilsvarende sykkel i Tromsø. Vi begynte å søke på Finn.no etter en Yamaha FZ6S og plutselig var den der. Få timers kjøring unna Tromsø var det en dame som skulle selge sykkelen sin. Vi tok kontakt, ble enig om pris og vipps, så har jeg kjøpt meg motorsykkel.

Min yngste sønn kjørte med henger for å hente sykkelen og min eldste sønn har gått over sykkelen og sjekket at den var trygg og at alt var i orden. Jeg hadde ikke kjørt sykkel på tre år, så jeg var nervøs for å kjøre igjen. Etter å ha tatt den første turen var det lettere. Joda, jeg kan finne på å kvele motoren i lyskryss og ruse den når jeg setter avgårde, men det blir bedre og snart er jeg der jeg var som sjåfør. Øvelse gjør mester, og jeg har stor glede av å kjøre motorsykkel igjen. Dersom noen lurer, så har den et navn. Hun heter Dolly II.

I helga blir det nye turer. Riktig god helg til dere alle!