Vi måtte ut å sjekke skogbunnen. Det har vært regn de siste dagene og med litt varme nå, så blir det perfekte forhold for skogsopp. Jeg, min sønn og barnebarnet måtte ut å sjekke. Det var mange sølepytter å hoppe i og alle skulle prøves. Vi ble både skitne og våte, men hva gjør vel det så lenge vi har det gøy.

Jeg merker godt forskjellen mellom Texas og Tromsø på denne årstiden. Vi som er vokst opp i nord bærer med oss en nærmest genetisk arv, hvor vi sanker og høster av naturen. Det kjenner jeg ekstra sterkt når årstiden er der og naturen barer leverer de gode gavene. Jeg og mine søsken måtte være med å bidra fra vi var barn. Multebæra var moden først, og da var det tidlig opp, på med støvlene og ut på de søkkvåte myrene for å lete etter de gulrøde bærene. Mange ganger gikk vi i timesvis før vi fant noe å plukke. Jeg pleide å gå rett bak pappa så han kunne hjelpe meg over myrhullene. Jeg kan huske at jeg var redd for å bli sugd ned i myra og løp så fort jeg kunne over de våte områdene. Det hendte at jeg ble ble våt og at støvlen stod igjen i myra, men da var pappa der og hjalp meg. Når multebæra var plukket og lå i fryseren, stod blåbæra for tur. Sånn holdt vi på helt til tyttebærsesongen var over i september. Da hadde vi plukket, syltet og saftet fire ulike bærsorter.

I voksen alder har jeg fått gleden av å bli kjent med noen matsopper som jeg ser etter hver gang jeg er ute i skogen. Mine foreldre kunne ikke noe om sopp, så det har jeg lært meg selv. Når du først har begynt å studere skogbunnen på jakt etter de gode matsoppene, så blir turene aldri slik de var før. Nå er jeg forberedt. Jeg har alltid med meg kniv og papirpose, og blikket går oftere ned enn opp. Gleden over å finne de gul-oransje delikatessene er min motivasjon til å oppsøke skogen igjen og igjen. Nå er vi atter i gang og det er hyggelig å ha med familien, som har blitt bitt av den samme basillen som meg.

Helga står i soppens tegn. Riktig god helg!