En bestefar skulle lese juleeventyr for sitt barnebarn og oppdaget at reinsdyret Rudolf var fjernet fra alle nye eventyr om Julenissen. Han begynte å lete etter informasjon om dette og fant ut at noen har bestemt at historien om Rudolf er skadelig for barn og er derfor tatt ut av eventyrene.

Dere husker sikkert debattene som har gått rundt historiske personer med undertrykkende, rasistiske og diskrimminerende holdninger, hvor statuer skulle rives, bilder skulle fjernes og bøker skulle brennes. I kjølvannet av disse debattene ble også eventyr og litteratur for barn gjenstand for tolkning. I Norge ble Thorbjørn Egners sang om Hottentottene fjernet fra sangbøkene og barnehagene sluttet å bruken den i forbindelse med fysisk aktivitet. I Sverige ble Astrid Lindgrens barnefortellinger om Pippi Langstrømpes pappa omskrevet. Det er forståelig at n-ordet og marginaliserende beskrivelser fjernes fra barnelitteraturen, men det som skjedde med Rudolf skjønner jeg ikke.

Vi kjenner historien. Rudolf skilte seg ut på grunn av sin røde, lysende nese. Dette førte til at han ble mobbet av de andre reinsdyrene, ja til og med av sin egen far, og ble nærmest utstøtt av flokken. Dersom historien hadde sluttet med at Rudolf ble mobbet, så hadde det vært en trist sak. Men den slutter ikke her. Historien ender med at Rudolf redder Julenissen når han kommer ut for dårlig vær. Da lyser nesa opp og viser vei slik at Julenissen får fullført oppdraget sitt på julaften med å levere gaver til alle barna. Rudolf får oppreisning og blir helten.

Historien har likevel blitt for drøy kost for en del foreldre som har krevd den fjernet fra eventyrene om Julenissen. De mener historien er skadelig for barn ved at de lærer at det å plage andre er greit og at barna i verste fall lærer å mobbe andre. Dersom dette skulle stemme med virkeligheten, så måtte Norsk Rikskringkastning (NRK) slutte å produsere adventsserier for barn med sammenlignbare historier. I årets serie “Kristiania Magiske Tivolitheater” mobbes barn av andre barn og voksne utfører overgrep mot de fattige barna for egen vinning. Deler av historien er så tøff at jeg som voksen får frysninger av ondskapen som utspiller seg på skjermen. Det er særlig den utspekulerte og onde sosietetskvinnen Erle Butenschøn som får hårene til å reise seg. Hennes ondskap har ingen ende, men historien ender ikke med hennes ondskap. Slik er det også med eventyr. Det er en moral i historiene, de ender alltid godt ved at de som har blitt urettferdig behandlet får oppreisning og de slemme får sin straff.

Dersom vi tror at barn lærer å plage andre av disse historiene, så undervurderer vi barn grovt. Å “beskytte” barn fra eventyr er å frarøve dem muligheten til å lære empati og moral gjennom historier, evnen til å drømme seg bort og håpet om at alt blir bra til slutt. Verden er ikke perfekt og det er det mange barn som kjenner på kroppen hver dag. Løsningen er ikke å fjerne eventyrene for da tar vi også fra dem håpet.

Når jeg nå legger sammen tastaturet, har julefreden senket seg over oss i Texas. Lillejulaften har vi invitert venner på norske mattradisjoner med blant annet julesild, røykalaks og hvetekake. Julaften skal vi for første gang tilbringe helt uten familie rundt oss. Det blir annerledes og rart, men vi skal ha det hyggelig med god mat og gaver. I tillegg har vi funnet en kirke hvor vi kan delta på julegudstjeneste, så da er de fleste tradisjonene våre ivaretatt.

Vi ønsker dere alle en fredfylt og god jul! Må alle holde seg friske gjennom julehøytiden!