Det fantes ikke hester i Amerika før den spanske oppdageren Hernán Cortés i 1519 tok med seg ti hingster og seks hopper til Mexico. Etterhvert kom flere spanjoler til og med dem tusenvis av arbeidshester. Noen av hestene slapp fri, og i løpet av få tiår hadde disse blitt til store flokker ville præriehester – Mustanger. I løpet av 1700-tallet begynte også de innfødte å ta i bruk hester til arbeid og forflytning, men de lot villhestene være da det var for mye arbeid med å fange og temme dem (historienet.no). Det var nybyggerne i Texas som begynte å fange og temme villhestene. Texas var den gang under meksikansk styre og den meksikanske regjeringen delte ut gratis land, villhester og langhornet kveg til nybyggere under forutsetning av at de konverterte til katolisismen. Nybyggerne måtte gå til fots for å finne området de ville erklære for sitt, de måtte selv finne tømmer for å bygge hus og gård, og de måtte selv fange villhester og langhornet kveg. I tillegg måtte de sloss mot innfødte, som på ulikt vis prøvde å fortrenge nybyggerne.

Texas har med andre ord mange hundre års historie med hester og de er i dag en viktig del av kulturen. Det finnes mange rancher rundt oss og jeg har lenge tenkt at hesteridning er noe jeg må prøve ut mens vi bor her. Min mann har ikke hatt det samme behovet, så han var glad da våre gjester hadde sammenfallende ønsker og vi kunne booke ridetime mens han var på jobb.

Etter anbefaling av lokalkjente, booket vi oss inn på Marshall Creek Ranch. Vi skulle få 1,5 time på hesteryggen med blant annet lett trav. Jeg må innrømme at jeg hadde sommerfugler i magen da vi dro. Jeg hadde ikke sittet på hest siden jeg var jentunge og det er jo noen år siden. Da vi kom frem til ranchen var Cash, Cowboy og Phantom salet og gjort klare for å ta oss med. Takk og pris for trappene alle må bruke for å komme opp på hestene. Uten dem ville jeg kanskje ikke kommet meg opp. Etter å ha lært hvordan vi skulle styre hestene, bar det avsted. Jeg hadde hele tiden en følelse av at stigbøylene var litt for korte for mine ben og kjente fort at det ene kneet begynte å krangle. Jeg prøvde å overse det og fokuserte på naturen og den beroligende lyden av lær som knirket og blandet seg med lyden av hestehover mot bakken. Sola skinte og varmet godt, så det det var deilig avkjølende å komme inn i skogen. Nå skulle vi over i lett trav og fikk beskjed om å stå i stigbøylene under traven. Hesten min tok fart og jeg gjorde så godt jeg kunne for å holde meg fast. Klask, klask, klask. Da hesten endelig stoppet var jeg godt andpusten og fant ut at det fungerte dårlig å stå. Jeg bestemte meg for å ta frem barnelærdommen, og ved neste trav prøvde jeg å bevege meg opp og ned i takt med hesten. Det fungerte mye bedre, og med en følelse av kontroll begynte dette å bli skikkelig gøy.

Etter 1,5 time var vi tilbake på ranchen, og det var mer enn nok for meg denne første gangen. Det var vondt både i beina og i baken. Instruktøren lurte på om vi ønsket å gå ned av hestene selv. Jeg ba pent om å få bruke trappa, og heldigvis for det, for da jeg var kommet meg av hesten og stod på øverste trinn, hadde jeg ikke kontakt med beina mine fra knærne og ned. Jeg måtte be om hjelp ned fra trappa og fikk en hjelpende hånd.

Jeg stavret meg bort til bilen og måtte holde igjen med armene da jeg satte meg inn. De fire neste dagene var baken og lårmusklene så vonde som jeg ikke har kjent på åresvis. Totalopplevelsen denne dagen var likevel så positiv og bra, at jeg har skikkelig lyst til å ri på hest igjen. Dette kan jo bare bli bedre og bedre.

Nå går min mann rundt og er redd for at jeg skal ønske meg hest til jul. Det kommer jeg ikke til å gjøre, men jeg kan jo ønske meg ridetimer. Det kommer til å bli skikkelig gøy og jeg gleder meg allerede!

Riktig god helg til dere alle!