Vardø er den østligste byen i Norge og Vest-Europa, og er en interessant by å besøke. Den er kjent som pomorhovedstad på grunn av sine tidligere handelsforbindelser med Russland, den har verdens nordligste festning, er den eneste byen i Norge med arktisk klima med gjennomsnittstemperatur på 9,2 grader celcius om sommeren, og den er bærer av uhyggelige historier rundt hekseprosessene på 1600-tallet hvor 91 mennesker ble henrettet for trolldom.

Vardø fikk bystatus i 1789 og er et fiskevær som ble bygd opp rundt fangst og foredling av fisk. Fiskebåtene lå tett i tett i havneområdet, og det sies at en kunne gå tørrskodd fra båt til båt. De siste 40 årene har det vært nedgang i fiskeriene blant annet på grunn av endringer i den statlige fiskeripolitikken i Norge, noe som har ført til fraflytting og befolkningsnedgang i Vardø.

Den aller første utgaven av Vardøhus festning ble beordret bygd av Magnus V Magnusson på 1300-tallet for å beskytte landet mot naboer i øst. Dagens festning stod ferdig i 1738 og har en åttekantet stjerneform. Festningen skulle sikre Norges suverenitet i nordområdet og ivareta nærforsvaret av Vardø. I dag er Vardøhus festning i hovedsak en flagg og saluttfestning.

På 1600-tallet spilte Vardøhus festning en stor rolle i rettergangen til 91 mennesker som ble dømt til døden ved ild og bål for trolldomskriminalitet i en eller annen form. Det sies at Finnmark kommer høyt opp på listen når det gjelder intensitet i trolldomsforfølgelser. I Europa pågikk trolldomsprosesser i perioden 1420 – 1750. Mange tror det kun var kvinner som ble dømt til døden ved brenning, men det var også menn.

I 2011 åpnet Dronning Sonja et minnested og monument over de 91 personene som ble dømt til døden ved brenning i Finnmark, 77 kvinner og 14 menn. Minnestedet heter “The Damned, the Posessed and the Beloved”, og er utformet av billedkunstneren Louise Bourgois og arkitekten Peter Zumthor.

I den 125 meter lange minnehallen har hver av de dømte fått en minneplate, et lite vindu og et lys. På minneplatene kan en lese navnet på den dømte og hva vedkommende ble dømt for. Det er en egen stemning inne i hallen. Selv om det er mørkt, så er det ikke vanskelig å lese hva som står på minneplatene. Menneskene som besøker hallen snakker med dempet stemme og viser respekt. I enden av hallen kommer man ut på en gangbro, som leder deg inn til den evigbrennende flamme.

Det er sterkt å komme inn i rommet der flammen brenner til evig tid. I taket er det montert syv speil som reflekterer flammene og kaster et orangefarget lys inn i rommet. Naturen utenfor er godt synlig gjennom glassveggene, og på klarværsdager kan en se over til fjellet Domen på fastlandet. Det sies at det var på Domen heksene møtte Djevelen og danset med ham. I en grotte under Domen finnes inngangen til Helvete. Denne grotten er det mulig å besøke, men gå ikke for langt inn for da kan det hende du blir værende der.

For de som ønsker å lese mer om hekseprosessene i Finnmark, så kom det i 2019 ut en spennende roman som handler om dette. Boken heter “Ildtunger”, er skrevet av Elin Hansen og kan anbefales. Hun har en hjemmeside hvor det går frem hvor man kan få tak i boken: https://www.forfatterelin.com/?fbclid=IwAR0HKJL4Nx7Tl-bMqujo3ewaaQQWTNyLQdXeHl_gtj2ORfeKZHulaQbKNH4

Den delen av Øst-Finnmark som jeg i flere uker nå har beskrevet for dere, er vel verd et besøk. Det er mye historie å finne i området og naturen er spesiell og vakker. De hvite strendene er innbydende å vandre langs, selv om vannet er bitende kaldt. Bading er kun for de mest hardbarkede og tøffe. Jeg er ikke lengre en av dem. I dette landskapet ble jeg født og vokste opp. Her er det mange som finner sin sjelefred.

Riktig god og fredfull helg til dere alle!