I 2019 ble vi innvilget visum til USA for ett år. Ingen skjønte hvorfor det kun ble søkt for ett år når det var mulig å søke for tre, men dette lå i advokatens hender og var utenfor vår kontroll. Da vedtaket kom var vi klar over at vi måtte gå i gang med en ny søknadsprosess tidlig vår 2020, da visumet vårt går ut i midten av september dette år.

Midt under coronautbruddet i mars, gikk vår nye advokat i gang med å søke om forlenget visum. Vi trodde alt var ivaretatt og ventet på svar. Da min mann etter en tid kontaktet advokatfirmaet, fikk han vite at advokaten vår hadde tatt seg et sabbatsår og at søknaden hadde blitt liggende. For oss var dette dramatisk fordi vi stod i fare for at visumet vårt ville gå ut før en ny søknad var ferdigbehandlet. Advokatfirmet lovte å sette en ny advokat på saken og at de skulle jobbe raskt.

For vår del ble det mange diskusjoner på kammerset vedrørende min reise til Norge. Dersom papirene ikke var i orden kunne jeg havne i en situasjon hvor jeg måtte reise tilbake til USA på turistvisum, og dette er kun gyldig i tre måneder. Jeg måtte bare ta en beslutning. Jeg var så desperat etter å komme meg til Norge at jeg bestemte meg for dra, uansett utfall. Det verste som kunne skje var at vi ble nødt til å leve adskilt i en lengre periode, men det skulle vi klare.

Det ble betalt ekstra for hurtigbehandling av visumsøknaden, og mens jeg var i Vadsø fikk vi svar. Vi har blitt innvilget tre nye år i USA med de samme vilkårene som sist, han har arbeidstillatelse og jeg har det ikke.

Men utfordringene våre stopper ikke her. Vi må få stemplet passene våre for at vi skal kunne reise fritt ut og inn av USA. Problemet er bare det at alle de amerikanske ambasadene er stengt på grunn av corona. Det kan bety at vi må holde oss i USA til ambasadene åpner opp, og da ryker muligens juleferien som vi planlegger i Norge. Det skal ikke være lett.

Siste kapittel i visumsaken er ikke skrevet. Det gjenstår å se hva som skjer videre med mulighet for å få stemplet passene. Det jeg sitter og kjenner på er at dette har vært et rart år og slett ikke slik vi hadde sett for oss. Jeg skulle reise mellom Norge og USA og vi skulle begge delta på større markeringer i familien. Alt dette satte coronaen en stopper for. Men sånn er livet og sånn har verden blitt. Vi prøver å planlegge og skape forutsigbarhet, og plutselig kommer noe inn fra sidelinjen og setter en stopper for alt. Vi må nesten regne med at noe kan skje i siste liten som velter alle planer. Vi lærer i hvertfall å bli fleksible mennesker og gjøre raske endringer. Det kan jo være en god ting.

På overtid; en fortsatt god helg til dere alle!